Statistikk om elg felling.

 

Elg (Lat. Alces alces) er et stort pattedyr og det største hjortedyr som finnes i de fleste skogområder i Nord-Europa.

 

Utseende

Elgen er en partået klovdyrart. Oksen kjennetegnes gjerne ved sitt fjølformete gevir (skovler), som kan bli opptil to meter bredt. Dette kan, imidlertid, være smalt som hos hjort. Oksen feller sitt gevir om vinteren, noe som gir føde til smågnagere. Den utvikler nytt gevir neste vår. Sporene er store og viser at elgen er et klovdyr. Både oksen og kua har hakeskjegg.

Kua er drektig i ca. ni måneder, og kalvene fødes i mai/juni. Elger får sjelden mer enn to kalver, og kua kan være farlig hvis den føler seg truet når den har nyfødte kalver. Elger kan spise litt av hvert, men spiser oftest knopper, blad, småkvister og bark fra løvtrær.Den spiser også furubar, spesielt på vinteren når det er lite tilgang på annen mat. Elgen blir opptil tre meter lang, og 2,3 meter høy (skulderhøyde). Oksen veier på sitt tyngste over 600 kg. Pelsens farge varierer fra rødbrun til mørkebrun. Om vinteren får den en grå farge.

Elgen har, som alle drøvtyggere, tre molarer, tre premolarer og fire fortenner i den ene delen av underkjeven. Den siste av fortennene er en omdannet hjørnetann. I overkjeven har den også tre molarer og tre premolarer på hver side. Den har imidlertid ingen fortenner, men en hornplate som maten tygges mot.

 

Utbredelsesområde

Det finnes elg i Europa, Asia og Nordamerika. Her lever den i områder med barskog. Sør for Skandinavia ble elgen utryddet. Elgen trives i skoger der det finnes myrer og vann, men på grunn av sin størrelse, finnes den ikke på høgfjellet. Heller ikke Vestlandet er befolket av elgen.

 

Levesett

Vannplanter (f. eks. vannliljer) er viktige næringskilder. Opphold i vann gir dessuten beskyttelse mot insekter som mygg og klegg. I tillegg spiser elgen gress, kvister og løv. Elgen er drøvtygger.

Elgen er ikke noe flokkdyr og opptrer som oftest alene. Om vinteren forekommer det imidlertid at elgen samles i små flokker. I paringstiden tåler hverken elgku eller okse besøk av elger av samme kjønn (rivaler) Mellom rivaliserende elgokser kan det komme til heftig kamp om ei ku, men som oftest er det nok med truende opptreden for å jage bort svakere konkurrenter. Paringen finner sted om høsten, med nedkomst ni måneder senere. Vanligvis får kua kun én kalv, men tvillinger er ingen sjeldenhet. Kalven blir ett år hos moren.

Bortsett fra mennesker er bjørn og ulv elgens største fiender, i Nord-Amerika også puma. Jerven er også istand til å ta elgkalver. Bjørn og ulv tar først og fremst kalver, en frisk, utvokst elg har i prinsippet ingen naturlige fiender. Det skal imidlertid ha forekommet at spekkhugger har tatt elg på svømmetur!

Elgen beveger seg vanligvis i langsomt tempo, men den kan løpe i opptil 60 km/t. Det er sjelden elgen gallopperer.

 

Elgen og mennesket

Skandinaviske helleristninger viser at mennesker allerede i steinalderen drev elgjakt. I lavlandet i Norge finnes det rester av fangstanlegg til elg i form av fangstgroper som kan dateres til ca. 3700 f.Kr. Denne jaktmetoden har imidlertid vært i bruk fram til 1800-tallet.

Den første beskrivelsen av elgen finnes i boken Commentarii de Bello Gallico av Julius Cæsar. Her beskrives de på følgende måte:

Det finnes også dyr som kalles alces. Utseendemessig er de lik rådyr, men er større og uten gevir. De har bein uten ledd og sener, og legger seg ikke ned for å hvile. De kan heller ikke reise seg hvis de ved et uhell har falt overende. Trærne brukes som seng. De lener seg mot dem og hviler således. Når jegere har sett fotspor etter disse dyrene, graver de løs røttene på trær i området, eller hugger stammene halvveis over. Når dyret lener seg mot treet for å hvile, knekker treet og dyret faller overende med det.

I Norge jaktes det på elg under elgjakten som varer fra 25. september (noen steder 5. oktober) og ut oktober. Kjøttet til elgen kan brukes til å lage mange matretter, som for eksempel elgpølse og elggryte. Elgjakten drives dessuten for å holde bestanden nede. For mange elg vil føre til stor skade på skogen. Dessuten er elgen årsak til en rekke farlige trafikkulykker.

Det finnes omlag en million elger i Europa, og omtrent like mange i Nordamerika. Elgen kan derfor ikke betraktes som en truet dyreart.

 

Underarter

Vi skiller mellom følgende underarter av elg:

• Europeisk elg (alces alces alces); Skandinavia, Polen, de baltiske stater, Nordrussland, vestsiden av Ural
• Jakutisk elg (Alces alces pfizenmayeri) Vestsibir
• Kamtsjatkaelg (Alces alces buturlini), Østsibir
• Amurelg; (Alces alces cameloides), fra Amurregionen, Mongolia, Manchuriet
• Yellowstone-elg (Alces alces shirasi), det nordvestlige USA, sør-Alberta
• Østkanadisk elg (Alces alces americanus), det østlige Canada og Maine
• Vestkanadisk elg (Alces alces andersoni), det vestlige Canada og Minnesota
• Alaskaelg (Alces alces gigas), Alaskan Yukon

En tidligere elgart, Kaukasuselgen (Alces alces caucasicus) ble utryddet tidlig på 1800-tallet. Som ved de fleste dyrearter, strides de lærde zoologene om det korrekte antall underarter. Mange mener at de nordamerikanske underartene burde vært ført som én underart.

Den europeiske elgen er en mellomstor elgart. Elgene i Nord-Sverige er større enn de i sør, noe som kan komme av at størrelse er et fortrinn jo kaldere det er. Det er lettere for et stort dyr å holde varmen enn for et lite, som ikke har så mye fett å tære på om vinteren. Dessuten har man slått fast, at elgens næring er av høyere verdi i nord enn i sør.

 

Avstamning

Elgen er en relativ ung art, antakelig ikke mer enn to millioner år. Den utdødde rasen Cervalces regnes som en nær slekting av dagens elg. Den utdødde kjempeelgen (Alces latifrons) hadde et gevir som var mer enn to meter bredt.

 

Annet

I Norge kalles elgen ofte for «skogens konge». Det engelske ordet for elg er elk i Europa, mens moose er vanlig i nordamerika. Nordamerikanerene